Call 911!

De som kjenner Lars vet at han liker å ordne og fikse ting selv; å lære seg nye ting er alltid en utfordring, (bortsett fra matlaging og baking, kanskje ;-) Alt kan læres via "How-to- do-" videoer på YouTube, hvis han ikke allerede kan det fra før. For noen år siden f.eks, så trengte pianoet å stemmes, men i stedet for å få en ekspert til å gjøre jobben, så kjøpte han seg verktøyet og satte igang på egen hånd. Det tok MYE lenger tid enn en proff ville trengt, men han gjorde en god jobb, såvidt jeg vet, 

og nå kan han stemme piano, også.

Men lørdag formiddag kunne det gått skikkelig galt, og det ble skikkelig dramatikk her i Anchor Lake Lane.

Jeg var nede i byen og så på Rodeo-paraden, Kristoffer var på rommet sitt og hadde ikke stått opp, da Lars jobba med å fikse volvoen i garasjen. 

Lars har fiksa det meste på bilene sine, men denne gangen var det en skikkelig utfordring: Han skulle skifte en fòring til hjulopphenget, og fant ut hvordan det skulle gjøres på YouTube. Dette krevde at han måtte ligge under bilen og jobbe. Han jekka opp bilen, sikra den og fiksa den ene siden uten problem. Dette gikk jo så greit at han bestemte seg for å gå i gang med den andre siden også. Han jekka opp bilen, men droppa å sikre den noe mer, og glemte visst å sette på håndbrekket, også. 

Da han dro skikkelig til med å løsne en bolt, så datt bilen ned av jekken, og han fikk vekten av hele bilen rett over ansiktet og overkroppen! I samme øyeblikk spruta blodet fra hodet og Lars tenkte at "slik er det å dø, nå blir det et styr med begravelse og all ting (for meg)..." 

Men blodspruten stoppa, og Lars tenkte at dette kan visst gå bra likevel, hvis han bare kunne få hjelp. Han ropte om hjelp, og fant verktøy som han kunne slå med og lage lyd, men han kunne ikke se noe for hodet lå vendt til sides, og bare beina stakk fram fra bilen ut mot garasjeporten. Han ropte og ropte om hjelp og håpet at noen tilfeldigvis skulle gå forbi. Han hørte biler som kjørte forbi, men de hadde ikke sjanse til å høre han. 

Slik lå han kanskje fem minutt. Kristoffer lå i den andre enden av huset og hørte ingen ting, for lyden bar jo utover mot gata og over til nabohuset. Der var heldigvis vår gode nabo Cheryl hjemme, og sønnen Jesse. Det er et godt stykke over til nabohuset, og det var såvidt de kunne høre noe som de syntes lignet gråt, de sjekket først baksiden, der var det ikke noe, og da de åpnet hovedøren kjente de umiddelbart igjen stemmen til Lars med rop om hjelp.

Cheryl sprang over gata og blei skikkelig redd da hun så Lars var helt fastklemt under bilen. Lars bad Cheryl med en gang om å ringe 911. 

Cheryl sprang hjem og ringte, imens kom Jesse til. Han hadde aldri vært borti den type jekk som Lars hadde, og visste ikke hvordan han skulle jekke opp bilen. Heldigvis var Lars helt klar, og klarte forklare Jesse i detalj hvordan han skulle gjøre det. Imens kom det en jogger forbi, og han hjelpte Jesse med å sette noen mursteiner under bilen etter hvert som Jesse jekka den opp. 

Så før en politi på motorsykkel, 3 politibiler, en bil fra brannvesenet og ambualanse var på plass, så hadde de fått Lars løs, og tørka av han det verste blodsølet.

Ambulansepersonellet satte umiddelbart på han en krage, og ba han om å ikke røre seg, for de var redd at det var nakkebrudd. Lars følte seg ok, og var klar hele tiden. Han fortalte at Kristoffer var i huset, og Jesse gikk inn og henta han. 

Da følte Jesse også at dette kom til å gå godt, og klarte å fortelle dette på en rolig måte til Kristoffer. Selv om det var litt av et syn som møtte Kristoffer, så fikk han ikke med seg det verste. 

Disse to første bildene knipsa Kristoffer med mobilen sin før han ble med Lars til sykehuset i ambulansen.

 Imens var jeg nede i byen og så på den store Houston Rodeo-paraden sammen med Belinda. 

Cheryl og Jesse ville ringe til meg og gi beskjed om hva som var hendt, men Lars ba dem vente til paraden var over. De ringte likevel, og fortalte meg på en veldig beroligende måte kort hva som hadde skjedd med Lars, og at han og Kristoffer var på sykehuset. Cheryl og Jesse var også på vei til sykehuset, og jeg kunne møte dem der. Jeg kan nesten ikke tro hvor rolig jeg kunne være etter å ha fått denne beskjeden, men det var bare måten Jesse klarte å fortelle en dramatisk historie og samtidig klarte å roe meg ned. 

Vi heiv oss i bilen og kjørte rett til sykehuset (dessuten hadde vi fått med oss mesteparten av paraden)

På sykehuset ble vi møtt av Cheryl og Jesse, og jeg fikk komme inn til Lars. 

 Det var jo ganske sterkt å se min kjæreste ligge strekk ut på sykesenga slik som dette, men vi følte oss nokså sikre på at dette kom til å gå greit. Vi venta på resultat av scanning og røntgen da, men det gikk ikke så lang tid før vi fikk høre at det var ingen brudd eller indre skader. Så da fikk han av seg kragen og det var "bare" å sy han, og så kunne han få dra hjem. Lars spøkte jo med at han håpet at han kom hjem før det blei mørkt slik at han kunne få gjort ferdig bilen ;-)

Glad han lever!

Han fikk sydd noen-og-tjue sting i ansiktet

men var ellers i god form, og klar for å reise hjem igjen.

 På kvelden var vi invitert på pizza til våre venner Hilde og Vigleik. Jeg lurte jo på om Lars ville dra på besøk, men det ville han, og vi hadde en koselig kveld. Det er ikke tull en gang, men vi kunne feire at Lars fremdeles er i live.

og slik ser han ut i dag, ett døgn etter

Men den andre siden av fjeset er like vakkert som før :-)

og nå har Lars endelig fått seg en pyjamas, det har han aldri hatt før ;-)

Dette var en nesten uvirkelig opplevelse, og en "nær døden-opplevelse" for Lars. Vi tenker om og om igjen på hvor heldig han var at dette gikk godt; hadde han vært litt nærmere punktet der bilen tok ned i gulvet, og hadde ikke Cheryl og Jesse vært der og gjort det rette..... 

Vi er så glad for at Lars fremdeles lever!

Jeg tror ikke at Lars slutter med å fikse og ordne alt selv, men tror han har lært seg å tenke mer på sikkerheten. Det går nok noen dager før han er i stand til å legge seg under bilen igjen.

Min "handy man"<3