Zion National Park, Utah

Las Vegas til Springdale i Zion National Park er bare en kort kjøretur i vår målestokk, bare tre-fire timers kjøring.

Vi ankom Springdale midt på dagen. Som vanlig hadde vi ikke bestilt hotell på forhånd, men vi fikk heldigvis plass på Zion Park Motel. 

Det er mulig at Andreas ikke er helt enig, men jeg syns det var fantastisk å komme fra Las Vegas til Springdale, en idyllisk småby i nasjonalparken. Det å sitte på en uterestaurant på kvelden og bare nyte fred og ro, var bare helt fantastisk etter tre døgn i bråkete, kunstige Las Vegas, syns jeg.

Vi så alle tre fram til fine turer i spennende natur, og hadde på forhånd plukket ut "The Narrows"som er den turen som parken er aller mest kjent for. 

En kan ikke kjøre med privatbil hvor en vil i parken. Det sluttet de med for mange år siden pga alt for mye trafikk. I stedet går det skyttelbusser hele dagen, og det er bare å stige på og hoppe av når en vil, samtidig får en guiding på bussen. Det er et velfungerende system.

Morgenen etter tok vi skyttelbussen helt til endes for å gå "the Narrows", en tur i og langs en elv som går gjennom en trang dal, også kalt "Wall Street".

Turen starter med 1 mile på Riverside Walk som er tilrettelagt for rullestolbrukere,

og så må en ut i elva.

Det anbefales å låne spesielle sko, men det fungerte helt greit med joggesko, og jeg så at de fleste andre  også brukte joggesko. Dessuten anbefales det å bruke turstav, og turstaver kan en få leie eller kjøpe. Men jeg fant en brukbar stav der turen i elva starta, for det er nok mange som setter den ifra seg her når de kommer tilbake fra turen. Staven var veldig god å ha da jeg gikk i elva med kamera rundt halsen. 

flotte formasjoner og farger i fjellet

Jeg skiftet til fish eye-objektiv for å få med litt mer av høyden og omgivelsene.

Slik var elva på det dypeste denne dagen, den nådde oss til midt på låret.

På noen strekninger kan en gå langs elvebredden,

og noen strekninger var det ikke noen elvebredd.

Her forstår en hvorfor turen har fått navnet The Narrows.

Noen små utfordringer.

Det var en fantastisk flott tur. Vi brukte 3-4 timer og var glad for at vi tok avgårde ganske tidlig om morgenen, for i slutten møtte vi en strøm av mennesker på vei opp.

Og da vi kom fram til buss-stoppen, så møtte vi Kato, Julie og guttene der. De hadde nettopp ankommet Zion etter å ha vært i Grand Canyon og Monument Valley.

 Andreas koser seg ved bassenget i fantastiske omgivleser

Kornelius, Andreas og Julie venter på bord på Oscar´s cafe

Ny dag og klar for ny tur!

Erling og Kato

Jeg og alle guttene på vei til Observation Point, en 13 km tur med en stigning på 655 m.

Andreas, Lars og Kornelius stikker avgårde.

Kato og jeg danner baktroppen og sørger for å forevige turen. Erling fant ut at han skulle ta igjen de andre, og løp avgårde.

En skikkelig varm Erling! Han tok igjen de andre, men da var han skikkelig varm og sliten, fant seg en plass i skyggen og venta på oss. 

oppover og oppover på fin sti

Erling nyter et friskt vindpust og utsikten!

Det siste stykket er i flatt terreng før en er ved Observation Point med utsikt over hele Zion Canyon.

Endelig en velfortent hvil på toppen!

En fantastisk utsikt!

Fullt av tiggende uredde chipmunk. De har nok fått mat mange ganger selv om det er ulovlig å mate ville dyr.

Spreke, tøffe gutter!

og halve familien Gaard

Lettere å gå ned igjen!

Vi kunne se Weeping Rock fra stien

Det drypper konstant her, så det har dannet seg en hengende hage.

I bussen på vei tilbake til Springdale anbefalte bussjåføren en fin badeplass, så vi hoppa av bussen og jumpa rett i badekulpen alle sammen. Herlig!

Dagen etter var det tid for avskjed med familien Øvestad.

Nå er det definitivt siste gang veiene våre krysses på denne kjøreturen. Fantastisk kjekt at vi fikk være såpass mye sammen med dem selv om vi har hatt motsatt kjørerute. Litt planlegging på forhånd gjorde dette mulig.

Kato, Julie og guttene skulle ha en dag til i Zion, før de skulle vestover mot San Fransisco, og vi skulle videre til Monument Valley, Grand Canyon og Phoenix.